Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen

Nordsjødykkeralliansen: På dypdykk i arkivene

Fra venstre: Tom Engh (71) og Esten Fløistad (68) i Nordsjødykkeralliansen.

Nordsjødykkerne føler seg både lurt og sviktet av den norske stat. I Nordsjødykkeralliansen har jakten på rettferdighet blitt en jakt i arkivene etter sannhet og oppreisning. For det er i arkivene bevisene finnes.

Hva vet vi egentlig om bakgrunnen for vår oljerikdom? Nordsjødykkerne risikerte liv og helse for å få opp det sorte gullet under havbunnen. Noen dykkere døde under dykk. Andre fikk senskader og ble uføre i yrkesaktiv alder. En rekke dykkere har tatt sine egne liv. Som regel etter å ha slitt med helseplager i årevis etter at karrierene tok slutt.

Pionérdykkere
Tom Engh (71) og Esten Fløistad (68) er to av pionérdykkerne i Nordsjøen. Tom Engh er nestleder i Nordsjødykkeralliansen, og har en allsidig yrkesbakgrunn. I Forsvaret arbeidet han med sprengning som spesiale. I tillegg har han også jobbet som både brannmann og mekaniker. Mangeårig dykkerkamerat Esten Fløistad (68) hadde en variert erfaring fra byggebransjen før han ble dykker. Tom begynte karrieren som dykker i 1973, Esten i 1975.

”På havsens bunn”
Både Tom og Esten er høye karer, og gir det man gjerne kaller et solid førsteinntrykk. Den fysiske formen ligger nok godt over gjennomsnittet i forhold til deres jevnaldrende. Det rimer godt at begge er tidligere NM-mestere i undervannspolo (undervannsrugby) fra 1974. Tom Engh har i tillegg 12-13 NM-titler i undervannsrelatert dykking. Begge har en ydmyk fremtoning bak faste blikk som det kunne stått i kiosklitteraturen, og latteren er aldri langt unna. Litt dødsforakt og en evne til å le kom sikkert godt med under vinterstormene i Nordsjøen. Mens man ventet på bedre forhold, kunne dagene fort bli til uker der nede i et kammer trykksatt ned mot 150 meters dyp.

Legendarisk fotografi: Det norske flagget blir plantet på bunnen av Nordsjøen i 1989 av Yngve Rakke. Foto: © Yngve Rakke. Gjengitt etter tillatelse.

Eventyrlig gevinst viktigst for Staten
Både Tom og Esten fikk store helseproblemer som følge av pionérvirksomheten i Nordsjøen. For begge har det vært viktig både å få sannheten på bordet, samt få oppreisning for ødelagte yrkeskarrierer. De mener Staten bevisst har utsatt dem og deres yrkesfeller for en alt for høy risiko. Hensynet til eventyrlige inntekter har gått foran dykkernes liv og helse. For å bevise dette var de nødt til å gå til arkivene. Det var i denne sammenhengen Stiftelsen Asta kom i kontakt med dem første gang. Mer om det litt lenger ned i artikkelen.

Lossius-kommisjonen
Den uavhengige granskningskommisjonen Lossius-kommisjonen avga sin rapport i 2002, og anbefalte at dykkerne skulle få dekket sine tap. Kommisjonens oppdragsgiver, altså staten, overprøvde imidlertid sin egen kommisjons anbefalinger.

Rettsak mot staten
Nordsjødykkeralliansen førte derfor sin første rettsak mot Staten i 2007. Det ble tap i alle rettsinstanser i Norge. Som følge av uenigheter om strategien videre ble det dannet en utbrytergruppe, Offshore dykkerunionen (ODU). ODU vant frem i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i Strasbourg i 2013 i Den europeiske menneskerettighetskommisjon. En dom i EMD innebærer imidlertid ikke at dette er en dom staten må rette seg etter. Man må faktisk føre samme sak påny i Norge får å få en fellende dom som gjelder også her.

Samfunnets interesse fremfor enkeltindividets
Engh og Fløistad mener Nordsjødykkerne ble ofret på grunn av økonomiske interesser. Norge hadde stor gjeld, og prosjektene kostet mer enn beregnet.

-Store økonomiske interesser veide mer enn få dykkeres liv og helse. Faktisk sa regjeringsadvokaten nettopp dette i Strasbourg:

”Man må se på samfunnets interesse fremfor enkeltindividets”.

Det er sterkt å høre når staten samtidig frasier seg all skyld, mener Fløistad.

Statens godkjenningsansvar
Staten skulle godkjenne alle dykkeoperasjoner i Nordsjøen. Dette var nedfelt i lov gjennom statens godkjenningsansvar. Tom og Esten mener dette var deres eneste redningsplanke. Inntil midten av 80-tallet var det kun mulig å ta ett sertifikat, og det var på 60 meters hjelmdykk. Til sammenlikning var minstedybden satt til 65 meter på Ekofiskfeltet på 1960-tallet. Tom og Esten begynte altså å dykke dypere enn det var mulig å sertifisere seg for. Etterhvert ble grensene også flyttet fortløpende uten vitenskapelige begrunnelser.

-Vi hadde aldri en sjanse. Staten handlet med forsett, og dette var og er statens ansvar, slår de to fast.

Betraktes som fienden
Man skulle tro at alle var på samme lag, men slik har det ikke vært for oss. Vi betraktes som fienden. Tidligere var tap og fortjeneste i Nordsjøen noe som sto og falt på vår innsats. Vår belønning for dette har vært et litografi som hver dykker har fått tilsendt fra den norske stat. Det har jeg ikke engang orket å henge opp på veggen, sier Engh.

-Ironien er at de som tok risikoen på våre vegne, de sitter i dag med St. Olavs medaljer, legger Engh nøkternt til.

 

1974: Etter å ha vært på metningsdykking i 18 døgn, måtte en ung Tom Engh rett ut på ny jobb før han rakk å ta skjegget. Bildet ble tatt da han klatret opp til dykkerklokka...

Høy, mørk og Rolex...
Esten Fløistad forteller at han ikke engang måtte fremskaffe legeattest da han ble sendt ut på dykk første gang i 1975. Arbeidsmarkedet for dykkerne i pionértiden var mildt sagt uregulert:

-Vi hadde en intern spøk i dykkemiljøet om hvilke kvalifikasjoner en dykker måtte ha. Han måtte være høy og mørk. Og så måtte han ha Rolex (dykkeklokke med heliumventil, red. anm.).

Mange karakterer
-Man kunne ikke være Nordsjødykker uten å ha humør. Det var mange karakterer blant dykkerne, sier Esten. Han forteller at en konverterte til islam, og begynte å tale i tunger i trykkammeret. En annen fikk det for seg at han ville reise til Tyrkia for å lete etter Noahs ark. Han gikk det dårlig med, han ble drept på den turen. En annen dykker hadde tatovert bokstavene ’Cut off here’ på halsen, med en stiplet linje under.

-Han reiste til USA senere for å kjøre motorsykkel. Vi har alltid lurt på hvordan det gikk med ham, ler de begge.

Sliter psykisk
-Noen dykkere døde faktisk på sine aller første dykk. Og mange slet psykisk etter karrieren var over. Håpløsheten, at man ikke har fått hjelp. Overlatt til primærhelsetjenesten som ikke forstår problematikken. Mange har hatt det svært tungt, sier Tom Engh.

-Ja du har fått mange tragiske telefoner, Tom, istemmer Esten. Som nestleder av Nordsjødykkeralliansen har Tom Engh vært en kontaktperson for mange som har trengt hjelp.

-Vi må jo prøve å formidle håp, samtidig som vi må være realistiske, sier Tom Engh nøkternt.

Tilgang på dokumentasjon
Den tyngste jobben for Nordsjødykkeralliansen har vært å få tilgang på dokumentasjon. Dette har vært viktig for å kunne forstå hva som har skjedd.

Tom og Esten forteller at de er blitt møtt med mye hemmelighold. De har vært avhengige av å kunne dokumentere at staten har visst. Staten har avgitt noe informasjon knyttet til innsynsforespørslene de har kommet med. Samtidig er det også blitt holdt tilbake avgjørende dokumentasjon. De trekker selv frem kopiinstruksen i Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) som et eksempel på dette. Hos AAD ble de først nektet tilgang til dokumentene med begrunnelsen om at dette var sensitive opplysninger.

-De holdt hemmelig for oss at det fantes graderte dokumenter i vår sak. Senere fikk vi se kopiinstruksen. Taushetsbelagte dokumenter var markert med et rødt kryss på selve arkivkassetten, og selve dokumentene var merket med en blå eller rød tagg. Disse dokumentene skulle kun kopieres til intern bruk i Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen (AID), og skulle ikke gis ut. Dette resulterte i at vi ikke fikk tilgang på dokumentasjon som kunne blitt avgjørende for rettsakens utfall. Senere har vi imidlertid blitt tilsendt enkelte opplysninger fra dette arkivet anonymt, forteller de.

Stiftelsen Asta
Nordsjødykkeralliansen kom første gang i kontakt med Stiftelsen Asta i 2003. Etter en avtale mellom Stiftelsen og Arbeidstilsynet, fikk Nordsjødykkeralliansen tilgang til et arkiv som Stiftelsen hadde ordnet. Dykkerne fikk låne kontorplass i Stiftelsens lokaler i riksarkivbygningen, og fikk råd og tips om hvor det ville være lurt å begynne å lete.

Fant viktig dokumentasjon
Etter avtale fikk dykkerne i 2017 hjelp av Stiftelsen til å finne frem i arkivet til Helsedirektoratet. Nordsjødykkeralliansen var på leting etter godkjennelser av dykk og dybder.

-Vi fant det vi trengte. Myndighetene hadde nektet for at de hadde uttalt at det var greit å dykke på slike dybder som vi gjorde. Men dette fant vi jo dokumentasjon på i arkivet, forteller Engh, som mener dette stiller beslutningstakerne på 1980-tallet i et veldig dårlig lys, forteller Tom og Esten.

-Vi har ved flere anledninger fått uvurderlig hjelp av Stiftelsen Asta. Denne hjelpen har vært en så positiv opplevelse for oss. Det utgjør en grell kontrast til hvordan vi ellers er blitt møtt når vi har forsøkt å innhente informasjon. Vi har nå jobbet i 30 år for å prøve å få frem dokumentasjon, og denne hjelpen betyr mye, sier de.

Vil fortsette letingen
Engh og Fløistad kommer til å fortsette letingen etter dokumentasjon i arkivene. Men jobben er krevende:

-Enkelte departementer har fortsatt ikke avlevert arkivene. Eller de er avleverte, men departementene har fortsatt beholdt disponeringsretten. Dermed er vi fremdeles avskåret fra å få ut opplysninger. Olje- og energidepartementet sitter eksempelvis på arkivet etter Industridepartementet. Det er fortvilende at vi ikke får tilgang. Mye av arkivmaterialet vi etterspør er gradert i 80 år. Argumentasjonen er at dette blir skjermet med hensyn til ”rikets interesse”, sier de to.

Burde heller blitt stuntmann
Tom Engh og Esten Fløistad kommer til å bruke tiden fremover til å fortsette å hjelpe Nordsjødykkere som har falt utenfor. Om de angrer yrkesvalget? Det er fristende å avslutte med et sitat fra Fløistad i et intervju han gjorde med NRK i 2013:

-Om jeg hadde kunnet velge karriere på ny hadde jeg valgt å bli stuntmann. Det er mye tryggere.

11. desember 2017

Kontakt oss